Dag 2: Helsinki - St. Petersburg





Fergen har klappet til kai og vi har startet opp for å få opp lufttrykket til belger og bremser. Det ser rimelig røyklagt ut på bildekket (host).



Trailerne på høyre side ruller forbi i flokk og følge, mens jeg sitter der og blomstrer i dimman bak 741. Tilslutt begynner vogna foran å bevege seg mot lyset og jeg følger etter med 740.



Dette var mitt første møte med Finnland: Södra hamnen, Eteläsatama, med Helsinkis 200 år gamle katedral ytterst til høyre. Klokka er 09:30 (08:30 norsk tid) og i Helsinki er det morgenrush.



Før vi forlater havna samler vi oss i en gruppe mellom lagerskur, trailere og gaffeltrucker. Så setter vi kursen for E18.



Fordi trafikklyset ut fra havnen skifter i ett kjør blir hele kolonnen hakket opp før vi er ute i trafikken. Da jeg kommer ut fra havneområdet med vogna til Per i hæla rekker jeg såvidt å se 741 greie neste lyskryss før det blir rødt og jeg er ikke engang i nærheten av krysset. Jeg assosierer stadig Finnland og finner med Pirkka fra TV-serien "Borettslaget" og det er ikke fritt for at jeg i Pirkkas ånd hveser et par saftige "faani'ælvete" akkurat nå.



Ved brygga til venste oppdager så jeg at gutta har parkert for å samle opp oss etternølere. De står bak en finsk turbil som blokkerer høyre felt uansett og trafikken glir forbi i venstre felt. Ingen tuter. Etter mine år i bella Italia tenker jeg med skrekk hvordan dette ville ha hørtes ut i f.eks. Milano.



Så ruller vi videre i samlet tropp igjen inn i bydelen Sörnäs (Sörnäinen).



Der stopper kolonnen opp igjen. Her ute er det mindre trafikk heldigvis. Alle rusler ut for å få vite: Hva er det nå?



Det viser seg at sjefen i tetvogna har fått varsel om lav vannstand og vi har fortsatt en bra bit igjen å kjøre så det var bare å stoppe for å fylle.



Per i bakerste buss har tatt med en kanne frostveske. Det blir en drøy tur å sjaue kanna.



Her er kanna framme og Bayram gir 494 en god klunk av godsakene. Hovedvarselet slukker og vi kan rulle videre.



Snart er vi ute av Helsinki og gjør god far østover, fortsatt på E18. E18 går faktisk helt til St. Petersburg. Jeg synes det er påfallende mye støv i lufta. Mye er sikkert salt og i tillegg kommer asfalt som er slitt løs av piggdekkene. Bildet sier egentlig mer en tusen ord.



Etter hvert skrumper motorveien til landevei og det bærer lenger og lenger ut på bygda. Jeg kikker av og til på kartet og vi kan ikke være langt unna naboen nå.



Fordi det må regnes med å stå lenge på grensa var det avtalt at vi skulle stoppe på en rasteplass like før vi forlot Finnland for å handle fôr og for å fylle termosene med varmt drikke. Det er en fôringsplass for trailersjåfører like før grensen og vi så etter den. Da vi kom til en stor parkeringsplass med en del hus omkring, hist og her, og kjørte inn og parkerte. Her skal Bayram inn for å fylle termosen sin.



Mens vi tusler inn i nærmeste hus/brakke med hver vår termos står 740 og 746 og holder hverandre med selskap.



Det viser seg raskt at vi har stoppet for tidlig for her er det hverken mat eller kaffe å få. Dette er billig-sjapper som selger diverse varer, dvs vanlig grensehandel. På veien ut i vogna foreviger jeg 741, som etter røykskya å dømme, har på Webasto'en.



Etter en kilometer kommer vi til spisestedet. Det har en avlang parkeringsplass med en ringvei rundt. Etter hvert som vi nesten er ferdig med runden innser vi at alle plasser er opptatt. Vi har ikke noe annet valg en å stoppe på selve ringveien. Stein og Vladimir får med seg alle termoser og går inn for å fylle dem, mens vi andre blir sittende i vognene i tilfelle de må flyttes når noen skal forbi. Jeg holder oppsyn med papirbunken i ledervogna og tar et bilde bakover mens vi venter på Stein og Vladimir.



Med fulle termoser kjører vi videre og kommer til den finske grensekontrollen. Vår russiske venn har alltid passert i feltet for personbiler og vil gjerne gjenta stuntet. Så blir vi fordelt på de tre feltene som leder mot grensestasjonen. Denne manøvren har tydeligvis en eller annen der fremme ha mislikt for plutselig skifter trafikklysene over hvert felt fra grønt til rødt og trafikken stopper opp og det blir god tid til å ta bilder. På taket til venstre får jeg øye på en fyr i grønn feltuniform som ser på oss i kikkert og sikkert lurer på hva for et fantefølge dette er. Tilslutt får vi grønt og kan kjøre fram til stasjonen for å vise fram passene våre.



Her er ryggen 491 på vei inn i ingenmannsland. Hulen til den russiske bjørnen er ikke langt unna nå. Klokka er 13:38 og det er på tide å stille den fram en time til russisk tid.



Her blir Stein stoppet på grensen. To soldater går ombord i ledervogna før det ruller videre. Den ene går snart av igjen.



Den andre soldaten går av i første veikryss. Vanlig biltrafikk fortsetter rett fram på veien til venstre i bildet, mens vi og trailere tar av til høyre og ledes ned i denne kontrollstasjonen. De vognene som står parkert foran taket lengst framme står over en lang ca 1 meter dyp "smøregrav". Den er nok for å kontrollere om det er noe eller noen under vognene. Jeg hører bikkjer, men ser ingen. Jeg tror ikke at menneskesmugling INN i Russland noensinne har vært noe problem og det er det tydeligvis ikke i dag heller. Ingen kontrollerer oss.



Denne kontrollposten er primært en passkontroll og vi får utlevert et skjema på russisk/engelsk, som må fylles ut med blokkbokstaver og det tar sin tid. Her sitter Stein og knoter som oss andre og tiden går. I følge Vladimir har dette ikke vært nødvendig tidligere, men det er ingen vei rundt. Vi får beskjed om å krysse av at formålet med besøket er arbeid (work), mens i visumsøknaden vår stod det at ferie (holyday) var formålet Men det vet ikke Vladimir. Et misforhold der vil som regel stoppe forsøket på å krysse en grense, men gjort er gjort. Så tar vi oppstilling foran en liten pølsebu hvor det sitter ei pen jente i hæruniform og stempler passene våre. Dette tar også sin tid, men vi får fortsette, uansett hva formålet med besøket er.



Neste checkpunkt er vekta. Plassen ved passkontrollen snevrer seg inn til ett spor opp mot vekta. Vladimir er framme og snakker med kontrolløren, mens 494 blir veiet og prøvet til den store gullmedalje.



Vi står i en rekke og venter på tur til å bli veid, men det er tydeligvis to finske trailersjåfører ikke innforstått med. De brøyter seg inn fra venstre og den første kommer seg inn foran 746. Men etter dette er vi forberedt og kjører fram støtfanger mot støtfanger. Andremann blir stående til siste buss har passert klokka 15:38.



Etter vekta ender vi opp i dette leirehølet, som er parkeringsplassen foran selve tollkontrollen. Det er her papirkrigen med byråkratiet blir utjempet og det tar LAAAANG tid. Nå er ikke jeg så kørka at jeg gir meg til å blitze løs på russisk grensepoliti og tollere så at det ikke finnes bilder av dette får man ha meg tilgitt. Vladimir mente at det kunne være fint med en som kan engelsk til å være med inn, så jeg gjorde det og fikk med meg ALT som skjedde. Vel,- i begynnelsen skulle jeg bare holde av plassen vår i køen mens Vladimir var ute et par timer for å ordne et eller annet. Skal tilstå at jeg ikke følte meg særlig høy i hatten der jeg satt på en hard trebenk omgitt av digre russiske trailersjårører som lot til å ha det skrekkelig morro av han puslingen fra Vesten som ikke kunne svare ordentlig på hvem som var sist i køen eller noen ting.
Etter hvert dukker Vladimir opp igjen han fordriver tiden med å lære meg russiske ord og uttrykk som:
god morgen (dobroe utro), farvel (dosvidanya), Volga er en god bil (Volga kharoshaya machina), Volvo er en god buss (Volvo kharoski avtobus), St. Petersburg er en fin by (Peterburg kharoski gorod), to øl (dva piva), rødvin (krasnoye vino), trikk (tramvai), jeg vet ikke (ja ne znaju), russiske kvinner er pene (russkie devushki krasivie) osv osv. Fra tid til annen rulser en aldrende dame, som etter uniformen å dømme minst må være general, iført et altfor trangt miniskjørt gjennom lokalet. Hun støttes av en yngre dame som også bærer uniform. De sier aldri et ord til noen. Hele opptoget virker helt bisarrt. Etter litt knuffing kommer vår toller, som også er kvinnelig, i gang med fortollingen. Det er 8 "lefser" med papirer som skal kontrolleres (6 busser + 2 gearkasser), signeres og stemples til den store gullmedalje og Herregud så tregt det går. Over skranken henger et skilt som forkynner at det gjøres "Technological brakes" 07:40-08:10 og 19:40-20:15. Dette er en-times (!) pauser som inntreffer når det er skiftbytte i tollen. Klokka 19:43 er 4 busser fortollet og dama tar kvelden. En time senere kommer avløseren, som garantert har krangla med kona og sjefen og har tannpine på flere steder samtidig og overtar. Jeg skal spare dere for enkelhetene her. Det er mulig at jeg beskriver det som videre skjedde i større detalj i mine memoarer hvis ikke har greid å fortrenge det til jeg begynner å skrive dem.
Klokka 21:56 er papirveldet i orden og vi kjører fram til tollkontrollpunktet som likner stedet vi var innom for passkontroll. Også her er det et tak å stå under. Jeg har tid til å lese av km-telleren for siste gang (254412 km) mens jeg venter på at tolleren leser av karosserinummeret på veggen til venstre for førerplass og går gjennom hele kupeen på jakt etter kontrabande. Han er fornøyd og går til neste buss. Siden han er ferdig med både 494 og 740 kjører Stein og jeg et par busslengder fram og parkerer på høyre side. Vladimir kommer farende og forteller at tolleren er fly forbanna fordi vi har kjørt fram uten å få ordre om det. Han gjør seg ferdig med de andre vognene og lar oss dra. På lappen min på vekslebrettet har jeg skrevet "Venter på passkontroll 22:40". Det er siste sjekkpunkt og det går raskt.



Straks vi har passert den siste bommen blir vi møtt av sjåfører fra Arkangelsk, som skal overta vognene for å kjøre dem. På dette tidspunkter har bussene ikke engang kjørt halvparten av distansen til sitt endelige bestemmelsessted. Avstandene i dette landet er store. Vi pakker sammen sakene våre og flytter dem over i 494, som skal transportere oss den siste biten. Mens vi fjerner skiltene kommer en ung mann og vil vite hvem som har kjørt 740. Det er Alexander, som skal overta vogna. Da jeg melder meg gir han meg en flaske vodka i gave. Meget sivilisert! Jeg tar det siste bildet av 740 og finner meg en plass i 494 sammen med de andre.



Det er denne mannen som kjører oss den siste biten. Vi starter 23:00 og resten av vognene følger etter. I Vyborg kjører vi feil, men finner igjen resten av følget, som har stoppet for å vente på oss. På turen til St. Petersburg blir vi foret og får en briefing om hva som skal skje neste dag. Det er planlagt et stopp før St. Petersburg på et sted som serverer en suppe som visstnok skal være svært god, men dette blir imidlertid resolutt nedstemt: Vi vil til sengs. Det ruller og går gjennom skauen i svarte natta og etterhvert når vi byen. Men den er stor og det er fortsatt et stykke til hotellet og vi kjører og kjører gjennom tomme bygater. Klokka 02:30 svinger vi i et kryss, mens følget bak fortsetter rett fram og det blir det siste vi ser av bussene våre. Noen minutter senere står vi foran hotellet. Skal bli godt med en blund.



Min E-Mail-Adresse er 738 @ sporveisbussene.as
Gå til 738 Home


Copyright © Stein Manö. Oppdatert 7 oktober 2005